Båttur til Auesøya

På onsdag var jeg på båttur med mamma, Hedda, Karl og alle hundene. Vi kjørte bort til Auesøya hvor vi gikk i land, og utforsket området. Det var veldig fint der, og jeg tror alle koste seg. Det var ganske kaldt da, så vi måtte bytte på litt jakker for å holde varmen. Ikke alle hadde kledd seg like godt.

Her er gruppen vi gikk med. Bella og hundene likte å løpe i hælene på de foran.

Vi kom til et sted med masse påskeliljer som tydeligvis hadde blitt plantet der for mange år siden. Det var originalt blitt plantet rundt 25 arter, men nå var det uvisst hvor mange som var der der. Slik jeg forsto det så kunne de krysses, og derfor ble det litt vanskelig å se forskjell på de etter hvert.

Påske og pinseliljer
Bella <3

Vi gikk også oppå et stort fjell hvor vi hadde skikkelig fin utsikt utover øya. Men det var ganske slitsomt å gå opp dit. Jeg kjente det godt i det vonde beinet mitt for å si det sånn. Veien ned fra fjellet var det verste. Det stakk i både ankelen og leggen hver gang jeg måtte hoppe ned et sted. Følte meg litt som de gamle damene der som også gikk turen. Men jeg kom meg nå tilbake til båten.

Utsikten fra fjellet
Hedda og Mamma med Anton, Pixel, Cleo og Lykke.

Båtturen hjem var tortur. Solen hadde forsvunnet og det blåste mye ute på vannet. Jeg klarte å holde varmen på overkroppen med den gode vinterjakken min som jeg heldigvis tok med, men beina var verre. Vi satt alle sammen tett inntil hverandre på den ene benken i båten med flere tepper over oss for å holde varmen. Det funket til en viss grad. Hundene var også kalde, så de satt under teppene sammen med oss.

Solnedgangen da vi kom tilbake til havnen.

Lina Mathilde // Ctrlindel

Tur og burger

I dag var jeg og Karl en tur oppe på Binabben med Bella og Lykke. Vi stekte noen hamburgere før vi gikk hjemmefra og spiste dem som niste når vi kom til toppen. Jeg går ikke så mye tur for tiden, så det var deilig å få bevegd seg litt.

Stakkar Karl, må alltid være med på selfiene mine.

Etter å ha spist ferdig gikk vi ned til Kjellviga, en strand som ligger rett nedenfor. Der slappet vi egentlig bare av mens hundene lekte. Bella liker veldig godt å bade, så hun plasket rundt i vannet, mens Lykke løp rundt i gresset og koste seg.

Var rask til å finne meg sitteplass.
Hahaha aww Lykke som løper under broa.
En sliten Lykke som slapper av på fanget.

Da vi var ferdige på stranda måtte vi rett til Arendal for å hente en av av hundene som Hedda, søstra mi hadde kidnappet. Han hadde visst vært rampete så vi måtte komme å hente han hjem igjen. I tillegg går han med en sånn hundebleie som skal hindre at han tisser inne. Den hadde han tisset full, så det luktet godt i bilen hele veien hjem 🙂

Lina Mathilde // Ctrlindel

Hadebra bildene mine

Okay, så da jeg flyttet alt fra gamle bloggen min over hit tenkte jeg ikke på at det fortsatt var blogg.no som hostet alle bildene mine. Jeg flyttet alt av tekst over, men lastet aldri opp bildene på nytt siden jeg bare linket dem til gamle bloggen. Nå som den siden er lagt ned er jo også bildene mine slettet.. Jeg overlever siden jeg har backup av nesten alle bildene, men det kommer til å bli mange timer, eller kanskje til og med dagers arbeid å få lastet opp alt på nytt. Jeg husker jo ikke alle bildene utenatt pluss at jeg har flere titusen bilder på pcen. Åhh jeg er så irritert.

Sorry måtte bare få ut litt frustrasjon. Hater deg blogg.no..

Lina Mathilde // Ctrlindel

Hvil i fred Fredrik

Nå begynner endelig akvariet mitt å se ut som et akvarium. Jeg har totalt 20 fisk nå og 3 forskjellige planter. Det ser seriøst kjempepent ut! Det føles ut som jeg er en gud for min egen lille verden. Jeg bestemmer når de får mat, når lyset skal slås av og på, hvilke vannverdier de skal ha også videre. Men i går var jeg visst en dårlig gud, fordi en av de stakkars fiskene døde. Jeg hadde nemlig 21 fisker totalt da jeg kom hjem fra dyrebutikken på onsdag. Jeg gruet meg mye til først natten fordi jeg vet at det er mye som kan gå galt når fisk skal flyttes til et nytt hjem. Likevel så alt bra ut neste morgen da jeg våknet. Men plutselig, bare dager senere begynte coryen min Fredrik å sjangle i akvariet. Han svømte dårlig og besvimte flere ganger. Yoda, en av de andre fiskene begynte å erte på ham, så jeg tok ham ut og plasserte han for seg selv i et litermål fra kjøkkenet. Dessverre tok det bare en liten time før han måtte bøte med livet.

Jeg ble ganske lei meg når jeg fortalte om ulykken til mamma, så hun muntret meg opp ved å lage en liten kiste til Fredrik hehe. Den består av en fyrstikkeske og en serviett. Jeg syns den var skikkelig søt egentlig!

Resten av fiskene ser heldigvis ut til å stortrives. De svømmer rundt og leker hele tiden. Spesielt de gamle coryene mine som jeg hadde fra før. Jeg kan gjerne lage en liten oversikt over fiskene mine her siden jeg sliter litt med å holde oversikt selv.

Kort fortalt så har alle fiskene jeg ikke kan se forskjell på det samme navnet. Jeg har 4 kampfisk som heter Zeus, Daenerys, Missandei, og Arielle, 3 cory hvor to heter Karl og en heter Fredrik (ikke den som døde), 10 tetra som alle heter Sushi og til slutt 3 siamesere som heter Yoda.

Dette er Zeus, han er den eneste hann kampfisken min blant 3 andre jenter.
Dette er en av hunn kampfiskene. Hun heter Arielle.
Missandei er ikke så glad i å bli tatt bilder av, men her ser du henne.
Og til slutt min favoritt blant kampfiskene, Daenerys.
Karl og adoptivsønnen Fredrik som ligger og slapper av. Disse to er av typen Corydoras Sterbai.
Han her heter Yoda og er én av tre Siamesiske Algeetere.

Skulle gjerne tatt et bilde av hele akvariet, men det får vente til jeg har kjøpt en bakgrunn til det. Akkurat nå står det en haug med alkohol bak, og det gjør seg ikke så veldig pent på bilder.

Huff klokken er 6 på morgenen og jeg har enda ikke sovet. God natt! Zzzz.

Lina Mathilde // Ctrlindel

Fest med skadet bein

Utrolig nok klarte jeg å halte meg av gårde på fest i går kveld med litt hjelp fra venner og familie. Foten min gjør veldig vondt etter ulykken, men jeg føler at jeg fortsatt klarer å ha det gøy og la meg distrahere, og derfor tenkte jeg det var greit å komme seg ut. Karl hjalp meg inn og ut av bilen, og var også krykken min opp og ned forskjellige trapper. Jeg kom meg heldigvis frem i godt behold.

Noen av folka fra festen litt senere da det endelig begynte å bli litt mer liv. Pleier å hjelpe når det dukker opp noen russ!

Det var helt ærlig litt rart i går fordi dette var jo bursdagsfesten til min tidligere bestevenn som flyttet til utlandet. Han var hjemme i Norge i anledning påskeferien tror jeg og skulle feire 20-årsdagen sin hos en annen kompis av oss i Arendal. Greia var at når jeg kom dit var det sykt rar stemning. Alle satt enten og kikket på mobilen eller så kikket de bare tomt ned i bakken. Bursdagsbarnet kom jo ikke bort og sa hei en gang, og jeg kunne jo ikke akkurat gå rundt og hilse på så mange på grunn av foten min. Det endte egentlig med at jeg satt på samme sted hele festen med Karl og energidrikken min. Heldigvis kom noen folk bort etter hvert. En av bestevenninnene mine, Sarah, var der så jeg fikk snakket litt med henne. Og en annen god kompis, Bendik kom også mye bort. Det var veldig koselig da.

Men plutselig i 2-tiden så stakk nesten alle, inkludert bursdagsbarnet, så da tenkte jeg og at det var like greit å dra. Litt morsomt at jeg slepte den vonde foten min etter meg til en bursdagsfest, for så å ikke få hilse på bursdagsbarnet en gang. Men jaja.

Karl og Bella ligger og slapper av ved siden av meg mens jeg skriver.

Ser frem til en god frokost nå. Håper Karl lager noe fint til meg *hint hint* 😉

Lina Mathilde // Ctrlindel

Hest er fortsatt best

Her ligger jeg i senga mi, med kraftige smerter i beinet, og lurer på om hest egentlig er best.

Jeg var ute og ridde på tur på Ugrantha, og med Hedda på Gerifax. Vi ridde på en fin liten sti i skogen da uhellet plutselig skjedde. Jeg styrte Ugrantha litt ut på siden av stien for å slippe Hedda forbi. Vi sto der en liten stund og alt virket greit. Men plutselig gir bakken etter under Ugrantha og det går opp for meg at vi har falt ned i en myr. Ugrantha står plutselig med gjørme opp til hoftene og sparker og kaver for å komme seg opp. Jeg tenker raskt at det beste er å hoppe av for å gjøre det enklere for henne. Jeg lander i noe kratt ca halvannen meter unna henne. Dessverre følger hun etter. Hun kjemper hardt for å komme seg opp og i prosessen klarer hun å trampe på meg to steder. Ankelen og leggen. Jeg skriker i smerte og får panikk. Jeg ligger med fjeset ned og klarer ikke å se hva som skjer. Jeg er sikker på at hun skal falle oppå meg. Det hadde vært skikkelig ille. Ugrantha er tross alt ikke en liten hest. Heldigvis får hun fotfeste etterhvert litt lenger borte og klarer å komme seg opp.

Dette bildet er fra en annen ridetur jeg hadde forrige mandag. I forgrunnen ser du favoritthesten min Anton, og i bakgrunnen sitter Hedda på Gerifax. Her fulgte vi faktisk også en tilfeldig sti og endte opp på villspor.

Jeg ligger fortsatt i krattet med store smerter og klarer ikke å bevege meg. Spesielt beinet mitt kjennes helt lammet ut. Ugrantha tenker visst «jeg er friiii» for der løper hun avgårde. Jeg blir bedt om å holde Gerifax, mens Hedda løper etter lille rampejenta. Men ja, se for deg lille meg ligge og grine på bakken mens jeg samtidig klamrer meg til tøylen til Gerifax. Det går jo ikke. Han river seg løs og traver stille etter resten av gjengen.

På dette tidspunktet ringer jeg mamma. Hun hjelper meg til å finne roen igjen og ber meg om å ringe eieren til Ugrantha. Etter å ha lagt på vurderer jeg å ringe, men tenker at jeg vil prøve å klare meg selv først. Jeg beveger sakte beinet mitt og finner ut at det sannsynligvis ikke er brukket. Jeg kaver meg opp på ett bein, og legger sakte vekt på det andre. Det gjør vondt, men det går. Jeg roper på Søstera mi som står lenger borte opp en bakke. Hun har klart å fange inn begge hestene. Jeg halter meg opp til henne, før jeg setter meg ned litt i gresset for å hvile. Jeg tar nervøst av meg skoen og ser for meg det verste. Jeg får av sokken og oppdager at ting ikke er så ille. Litt hud er skrapet bort og ankelen er blå. Ellers seg alt ut som det er på riktig plass.

Etter litt frem og tilbake klatrer jeg klønete opp på Ugrantha igjen og rir henne tilbake til stallen, mens Hedda tar en ekstra runde med Gerifax. Jeg bruker en halv evighet på å sale av hesten. Beinet mitt blir verre og verre, og jeg klarer ikke lenger å legge vekt på det. Hvordan saler man egentlig av en hest mens man står på ett bein? Jeg aner ikke, men jeg fikk det nå i hvert fall til. Jeg pusset utstyret også. Jeg kunne jo ikke kjøre bil, så jeg kunne like gjerne gjøre meg nyttig frem til Hedda kom tilbake.

Snille Anton gutten <3 Han har faktisk kastet meg av han også, men jeg har tilgitt han!

Når hun endelig dukket opp, gjorde hun seg raskt ferdig i stallen før vi dro til legevakten. Jeg hoppet inn på ett bein og fikk forklart hva som hadde skjedd. Fikk høre av flere «trenger vel ikke spørre hva som har skjedd» mens de peker på ridebuksa mi. Er visst ikke første gang de får inn rideulykker der nei.

Etter hvert blir jeg tatt med videre til røntgen. Jeg måtte ligge i flere rare stillinger for at de skulle få tatt bilder fra alle vinkler. Det var ikke så digg med tanke på at jeg plutselig oppdaget smertene jeg hadde i hoften og lårene. Jeg hadde vært så opptatt av ankelen min at jeg ikke hadde lagt merke til resten av skadene. Dette var heldigvis kun snakk om blåmerker og hevelser da.

Angående leggen/ankelen min så gikk alt helt fint. Det ble bittelitt blodig etter hvert og det er veldig hovent, men annet enn det er det ingenting alvorlig. Det kjennes derimot likevel ikke så digg ut her jeg ligger i senga mi med tårer i øynene. Jeg føler meg litt som en baby haha. Å skrive dette innlegget har faktisk distrahert meg litt da. Jeg glemte helt smertene frem til nå. Nå gjør det vondt igjen da..

Men til tross for alt dette, er konklusjonen min likevel at hest fortsatt er best! Takk for at du tok deg tid til å lese.

Lina Mathilde // Ctrlindel

Jobb er skummelt

Jeg har så lyst på en jobb fordi hverdagen min er så kjedelig og jeg føler at jeg trenger noe å holde på med. Jeg syns også det virker veldig spennende å være en del av et større team. Jeg er ganske interessert i elektronikk så min drøm som første jobb hadde vært å jobbe i enten Elkjøp eller Power. Men hvordan får man seg egentlig en jobb? Jeg er 21 år og føler at jeg burde vite dette, men jeg har visst gått glipp av noe. Jeg tror egentlig ikke det er så vanskelig som det noen ganger høres ut inni hodet mitt. Jeg har jo skrevet CV og øvd meg litt på søknader. Jeg syns bare det høres utrolig skummelt ut å skulle forlate huset, dra ut i den store verden og faktisk ta initiativ. Jeg er redd for at jeg gjør noe feil eller at jeg ender opp med å bli skuffet hvis ingen ansetter meg. Jeg syns også det virker kjempe skummelt å skrive jobbsøknad. Hvordan gjør man egentlig det? Skriver man bare ned en lang skryteliste om seg selv? Hva kunne jeg i så fall skrive? Jeg er flink til å sminke meg, kjøre snøscooter og kose med hunden min. Lurer på om dette er relevant til noen stillinger?

Alvorlig talt. Jeg er nødt til å få gjort noe. Noe av grunnen til at jeg skriver dette innlegget er at jeg håper det skal hjelpe å motivere meg. Det er en slags tale til meg selv som jeg kan lese hver gang jeg er inne og sjekker min egen blogg haha. Nei, forhåpentligvis slipper jeg å lese den så alt for mange ganger. Ønsk meg lykke til ?

Lina Mathilde // Ctrlindel

Hest er best

De siste dagene har vært alt for slappe. Jeg kjenner at jeg bare har fullstendig mangel på energi, og det frister ikke en gang å stå opp av senga. Jeg har bare ligget og slappet av egentlig. En av tingene som motiverer meg derimot er å vite at jeg skal passe verdens søteste hest Anton på mandag. Jeg har drevet litt med hest det siste halvåret og synes faktisk det er utrolig gøy, og jeg kjenner at det hjelper meg psykisk også på grunn av mestringsfølelsen det gir meg. For øyeblikket passer jeg Anton hver torsdag, men også andre dager hvis eieren skulle trenge det. Jeg gleder meg hver uke til det, og skulle gjerne vært i stallen enda oftere! Forrige torsdag da jeg var i stallen snakket jeg med eieren til noen av de andre hestene der og fortalte at jeg elsker å jobbe i stallen, og at jeg har mye tid til overs. Da svarte hun med at det var supert å høre fordi hun kunne trengt en ekstra person å kontakte når hun trenger hjelp. Jeg ble superfornøyd når jeg hørte dette og nå håper jeg på enda flere dager i stallen!

Ute på tur med Benedicte på Ugratha og Hedda på Gerifax. Vi alle er hestepassere i stallen.

Jeg håper at jeg en dag når jeg har hus og jobb, kan kjøpe meg min egen hest. Der virker utrolig kult! Men for nå passer det meg veldig fint å se til andres hester. Jeg har jo noen år igjen med studier, pluss at jeg har jo null inntekt haha.

Lina Mathilde // Ctrlindel

Kondolerer til studieåret 2018-2019

Som jeg skrev her for noen måneder siden så sliter jeg litt med studiet mitt. Da jeg startet opp i august var jeg positiv og trodde at ting skulle gå bra. Jeg kom meg jo tross alt gjennom videregående, noe jeg aldri hadde trodd. Nå begynner jeg å bekymre meg for universitetet. Planene mine utbroderte seg ikke slik som jeg antok. Jeg hadde en ny strategi i år som gikk ut på at jeg skulle være positiv. Jeg hadde lyst til å tenke at jeg kunne klare det. Dessverre er det ikke så lett å klare noe som helst når man sitter i en liten boble og forventer at alt skal gå bra til slutt, men ikke faktisk gjør noen innsats selv. Det var det som skjedde i år. Jeg satt hjemme på rommet og tenkte «dette skal jeg klare», mens jeg sakte feilet første året mitt på universitetet.

Det høres ut som en selvfølge når jeg tenker over det i ettertid, men ja, man er visst nødt til å kombinere positivitet med litt faktisk arbeid. Så det er min nye plan til neste år haha. Dette året er dessverre over. Jeg strøk både matte og fysikk. Men det positive nå er jo at jeg allerede har bøkene, og jeg har en viss oversikt over pensum, så jeg kan jo faktisk bruke hele sommeren på å øve frem til høsten. Det er i hvert fall planen.

Lina Mathilde // Ctrlindel

Det grønne lyset

Da jeg sorterte gamle skrivebøker fra barne- og ungdomskolen for noen måneder siden kom jeg plutselig over en liten håndlaget bok med tittelen «Det grønne lyset». Den består av et par ark stiftet sammen, og litt tekst og tegninger på hver side. Jeg husker jeg laget den som en oppgave på barneskolen, men husker dessverre ikke omstendighetene rundt den. I hvert fall så valgte jeg å føre den inn i et dokument på pc-en den gangen jeg fant den. Da jeg sorterte gjennom filene mine i sta dukket den opp igjen, og jeg tenkte det hadde vært morsomt å publisere den her.


Det grønne lyset

En dag da jeg (6 år) og min 6 år gamle bestevenninne Elise tok følge hjem fra skolen oppdaget vi at det lyste grønt fra naboens ene vindu. «Hva kan det være?» Spurte jeg. «Kanskje han bare liker grønne lamper.» Sa Elise. «Jeg tror egentlig ikke det» Sa jeg.

Vi bestemte oss for å undersøke videre i morgen. Da jeg sto opp lørdags morgen dro jeg rett hen til Elise. Etter en stund med vill fantasi fant vi ut at det sikkert var en skummel bombe som lyste så kraftig inne i naboens hus. Så vi bestemte oss for at vi skal bryte oss inn i huset og hoppe på bomben til den går i stykker. Vi prøvde å lage oss hver vår rustning av kjøkkenutstyr som vi bant fast overalt på kroppen. Jeg hadde en gryte på hode og tallerkener pluss litt bestikk rundt på kroppen. Elise syntes ikke egentlig vi trengte så mye rustning så hun hadde bare laget en hjelm ut av en pappeske. Etter en stund var vi klare til å gå til angrep.

Vi begynte å løpe rundt i naboens hage å leke ville apekatter for at han skulle komme ut av huset sånn at vi kunne komme inn. Og som vi trodde kom han trampende ut og så kjempe irritert ut. Vi klatret opp i epletreet hans. Da han kom opp i treet hoppet vi ned. Vi løp inn i huset hans og låste døren etter oss. Vi begynte å løpe rundt i huset hans på let etter den grønne bomben, men vi fant ingen bombe. «Det var da merkelig» sa Elise. «Hvor er bomben» Sa jeg. «Hmmmm» sa vi i kor. «Vi får vel lete mer» sa jeg. Etter en stund fant jeg bomben, men bomben var jo ingen bombe. Det var en kjedelig lampe. Jeg ropte på Elise og hun kom med en gang. «Det er en kjedelig bombe. Skal vi hoppe på den?» sa Elise. «Det er vel ingen bombe din idiot. Det er en lampe ser du vell» Sa jeg. Det var jo det jeg sa fra begynnelsen, men du sa at det ikke var en lampe din fjomp»

(Denne historien er IKKE sant på ekte)


Det var bra jeg fikk med den siste setninga der. Vil jo ikke at noen skal tro at det er en sann historie! Jeg husker da jeg skrev den inn i word, slet jeg veldig med å tyde noen av ordene fordi håndskriften min var så stygg. Jeg tok meg forresten også friheten til å fjerne de verste skrivefeilene. Hvis jeg finner originalboka en dag skal jeg prøve å poste et bilde av den.

Lina Mathilde // Ctrlindel